Stat-kirke – hva nå?

I denne artikkelen svarer kirkerådsleder Svein Arne Lindø på sentrale spørsmål som du kan trykke i menighetsbladet.

Mange har fått med seg at Grunnloven ble endret 21. mai. Men ikke alle vet at kirken har vært og er en viktig pådriver i prosessen.  Og nå er stat og kirke på rett vei – hver sin vei.

Likandes likebehandling
Med ny tekst i Grunnlovens §§ 2 og 16 er ikke lenger den evangelisk-lutherske religion statens offentlige religion, og tros- og livssynssamfunn skal behandles likt. Loven slår fast at Den norske kirke ikke lenger er en statskirke, men en folkekirke. Og verdigrunnlaget skal være vår kristne og humanistiske arv.

Noen tror at å miste privilegier som statskirke er uønsket, men Den norske kirkes ledelse har jobbet i mange år for løsere bånd mellom stat og kirke. I juni sender Kirkerådet ut Kirkeordning etter 2013, et refleksjonsdokument fra Kirkerådet til alle menighetsråd. Dette dokumentet gir innføring i problemstillinger rundt fremtidens kirke, og bør behandles av menighetsråd og menighetsmøte. Det er ønskelig at alle rådsinstanser etter gjennomgang gir tilbakemelding til Kirkerådet på viktige spørsmålsstillinger bakerst i heftet. Spørsmålene besvares elektronisk,  http://response.questback.com/kirken/kirkeordning/


Lurer du på noe?

Svein Arne Lindø er Kirkerådets valgte leder. Han svarer under på spørsmål om hva grunnlovsendringen innebærer for kirken og staten. Dette er spørsmål og svar som med fordel kan benyttes av menighetsblader for å informere bredt ut til kirkens medlemmer.

Hvorfor er kirkens ledelse tilhengere av endringen?
Samfunnet består av ulike mennesker, som i stadig større grad har ulike religiøse ståsted. Det er ikke naturlig at staten skal favorisere en tro. En stat kan dessuten ikke være troende, men det kan og skal en kirke, og det er kirken som skal stå folket nær i troen. Kirken får med endringen utnevne egne proster og biskoper, og det er på høy tid at et trossamfunn får velge sine egne, religiøse ledere. Så Den norske kirke ønsker endringene velkommen, og er glad for at alle partiene på Stortinget har kunnet stille seg bak.

Hva skjer med helligdagene?
Det vil ikke bli noen endring i helligdagene vi feirer i dag. De er både religiøst og kulturelt godt forankret i det norske samfunnet.

Hva skjer med finansieringen av Den norske kirke?
Både politikere og kirkeledelse er interessert i å fortsette dagens ordning, der Den norske kirke er finansiert over statsbudsjettet og den enkelte kommune. Det er altså ikke aktuelt å innføre kirkeskatt slik de har i Sverige. Jeg tror likevel at vi må være klar over at vi i framtidens kirke nok må ta et større privat ansvar for å dekke utgifter til den lokale menighets arbeid. I dag er dette noe mange allerede gjør når det gjelder misjon og enkelte ansettelser, men jeg tror altså at dette blir viktig også på andre felt. Selv om stat og kommune fortsatt skal finansiere mesteparten av driften, må vi nok ta mer økonomisk ansvar for egen menighet, slik man i større grad gjør i andre tros- og livssynssamfunn.

Må man melde seg inn i kirken på nytt?
Nei, er man døpt og ikke har meldt seg ut, står man som medlem i Den norske kirke.

Er egentlig forandringen så stor?
Dette er ikke noe definitivt skille mellom stat og kirke. Prester, proster, biskoper, ansatte sentralt og på bispedømmekontorene vil fortsatt være lønnet av staten, og Den norske kirke skal forbli landets folkekirke. Men kirkens egne organer skal altså få utnevne proster og biskoper. Endringene tydeliggjør Den norske kirke som trossamfunn og dette er prinsipielt viktig. Lovteksten tydeliggjør at også Den norske kirke må behandles av staten ut fra prinsippet om tros- og livssynsfrihet, i likhet med øvrige tros- og livssynssamfunn. Så lovendringen er utvilsomt av størst betydning for staten, og ikke for kirken, som i all hovedsak er den samme.

Vil menighetene oppleve at kirken er annerledes?
Vi tror at menighetene vil bli mer engasjert i en kirke som i større grad styrer seg selv. Jo mer aktiv man er i kirken, jo mer får kan man være med og prege den. Den nye folkekirken vil komme nærere folket, men fjernere fra staten, men dette engasjementet kan nok merkes vel så godt gjennom involvering i ny gudstjenesteordning.

Noen er redde for at de nye lovtekstene betyr en avkristning av Norge?
Endringene i Grunnloven påvirker relasjonen mellom kirke og stat, men disse endringene har ikke noe med en eventuell «avkristning» av Norge å gjøre. Den nye § 16 viser en stat som vil behandle den tidligere statskirken som det trossamfunnet den alltid har vært. Slik jeg ser det, er Norges kristne forankring minst like sterk med den nye formuleringen av § 2 i Grunnloven, som med den tidligere formuleringen. Det er andre forhold som avgjør kristendommens fremtid i Norge. Jeg tror for eksempel søndagsskole og gode konfirmantlærere betyr mer for kristendommens posisjon og innflytelse i det norske samfunnet enn lovformuleringer og regler.

 

Denne artikkelen er i kategorien Gudstjenesteliv, Kirkeordning, Kommunikasjonsarbeid.

Si din mening

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *